SKAL DET VÆRE NOE MER FØR VI STENGER?

SRV slapp seg utkjørt tilbake på betongrampen, bena slapt over kanten, likeglad med at det nådeløst fallende, sure regnet gjorde ham klissvåt på føttene. Han hadde holdt på siden fem om morgenen og var helt gåen. Trehundreogtrettito vogner hadde han hentet tilbake, den nest siste så langt unna som Skullerud. Han trengte søvn. Og en barbering, kjente han. Men hvem hadde tid til slik luksus? Det va bare så vidt han hadde tid til å sove lenger.
   -Stig Roar Vang! Kom deg på bena, din jævla slask!      
  Frontplassjef Engelsviks stemme slo regnet og tellemaskinen med flere desibel. SRV spratt opp og gikk i rett. En sleip service han pleide å utføre rett før lønning. Bråket, og Engelsviks luftsåler, hadde ført Frontplassjefen lydløst helt fram til SRVs hvilested.
   -Og HVA er dette?!
Den varme, sure ånden hans sved SRV i nakken. Engelsvik var en særdeles usympatisk og urenslig mann.
   -Måtte bare hvile meg litt. Jeg…
   -Har ikke samlet inn mer enn trehundreogtrettito vogner! Hvile får du gjøre på fritiden din,Vang!
   SRV visste hva som kom, og hadde mest lyst til å plukke opp en bjelke fra gulvet og mose sin nærmeste overordnede mot betongen. Men han gjorde det ikke. Slikt ville ta seg dårlig ut i referansene, fikk han noen gang bruk for noe slikt.
   -Var det noe mer?
   -Ja, Vang, på vei innover med banen i dag så jeg en vogn ute ved Kolbotn stasjon. Hent den! Forresten, jeg så et par på Ljan også, så ta med deg Simen Johnsen. Han har sittet på ræva i hele dag.
   -Men…
  -Ikke noe “men”, gutt! Vil du at jeg skal stryke bonussamlingen din?
   Det ville ikke Stig Roar Vang.

SRV hatet Kongsveien like intenst som han hatet alle andre veier, så ved den gamle Sjømannsskolen tvang han igjennom en pust i bakken. Ferske og iherdige Simen Johnsen protesterte vilt, men ga seg da han ble truet med bank.
   -Du vet vi ikke har lov til dette, Vang!
   -Rolig, gutt! Se på den fine utsikten!
   Det var en relativt klar dag og man kunne se nesten hele Oslo fra der de satt.
   -Se, der er parkeringsplassen vår! Tror du den prikken der er Engelsvik?
   SRV studerte prikken. Den beveget seg sakte mellom alle rekkene av handlevogner. Stoppet her og der, som for å sjekke noe. Joda, den prikken var nok Frontplassjefen i egen høye person.
   -Er det sant at dere hadde biler til dette før i tiden? Simen Johnsen ga seg ikke.
   -Ja.
  SRV tenkte motvillig tilbake på tiden rett før og rett etter de To Store slo seg sammen.. På de gode årene, med fleksitid og fri kilometer for Innsamlerne. Vognhenting var en kremjobb på den tiden.
   -Hva skjedde?
   Hans kvisete kompanjong virket faktisk interessert.
   -Lærer du ingenting på skolen?!
   -Vel, en fyr i styret på skolen min er i slekt med en av direktørene i kjeden,så…
   Typisk. De snek seg inn overalt.
   -Du vet at det var to butikkjeder før?
   Simen Johnsen lyste opp. Dette hadde han hørt om.
   -Ja! Og de konkurrerte om å være billigst! Men da de hadde utkonkurrert alle de andre matvarebutikkene, slo de seg sammen.
   -Jepp. Godt støttet av EU og Samlingspartiet, klarte de å få gjennom en monopollov som ga dem enerett på markedet. De EIDE all mat i Norge! Folk kunne velge mellom å handle hos dem eller sulte!
   Så satte de opp prisene. Radikalt! Og de vonde årene begynte. SRV stirret tomt framfor seg. Alt mistet de: bilene, fleksitiden, fordelene, respekten. Vognhenting opphørte å være en kremjobb.
   -Vel, skal vi gå videre?
   Kvisefjeset var allerede på bena. Den våte luggen hans klistret seg til det barnslige ansiktet, og fikk SRV til å se sikkert ti år eldre ut.
   -Hold kjeft, gutt, ellers så stapper jeg det REMI-skiltet ditt opp der sola aldri har truffet kroppen din!
   Vognhenting var en drittjobb i regnvær.