Aus der Reihe Derrick

Hvem husker ikke overinspektør Stephan Derrick og hans assistent Harry Klein fra utallige fredagskvelder på 70, 80 og 90-tallet? Krimserien man ble så fengslet av som barn, og som man nærmest hatet i tenårene, er nå tilbake på skjermen. Og hva er vel da mer naturlig enn å sjekke ut om hvordan den har tålt tidens tann. Det første som slår en når man ser sesong 1 av Derrick så lenge etterpå, er hvor unge Horst Tappert (51) og Fritz Wepper (33) ser ut. Det ble bare laget 3 avsnitt av serien i 1974, og den ble da vist kun en gang i måneden på den tyske utgaven av "detektimen". Høydepunktet i sesongen er unektelig episode 3, som med all sin sprit, nakenhet, vold og tysk lynne er en kvikk innføring i hvorfor denne smått gotiske serien tok europa med storm. Den tyske stjernen Lilli Plamer gjestespiller i episode 2.

I 1975 er Derrick tilbake med med 12 nye episoder, og nå i en helt annen form enn det vi har sett ham både før og etter. I sesong 2 av serien er det nemlig action som står i høysetet. Slåsskamper, skyting, Derrick som slår inn dører og løper over hustak. Ta en titt på episode 5, hvor Raimund "Tsarens Kurer" Harmstorf spiller gangster på rømmen. Dette er definitivt ikke den Derrick bestemoren din synes å huske. Denne tidlige utgaven av Derrick er heller ikke særlig hyggelig mot sin trofaste assistent Klein. Spydige kommentarer når han ikke henger helt med, og rulling med øynene er daglig kost. Og likevel ser vi ofte de to sitte hjemme hos Derrick mens de tar seg en drink, spiller plater og diskuterer saken.  Ellers må det legges til at gjenbruken av skuespillere går totalt bananas allerede i episode 7, da Willy Schäfer spiller et vitne i en mordsak ETTER at han allerede er introdusert som Berger. Curd Jurgens er gjestemorder i episode 4.

Sesong 3 roer det hele ned en smule etter den hardtslående sesong 2, men fortsatt er det tilløp til både bilkjøring, nevekamp og våpenbruk. Særlig grei mot Harry er Derrick fortsatt ikke, og det gjøres ofte et minneverdig nummer ut av kjeklingen dem i mellom. Den eneste som tør å ta igjen med Stephan er Schröder (Günther Stoll, bildet), som i visse scener framstilles som en gammel venn av overinspektøren, og en steinhard politimann. Til tider kan det virke som om det er Schröder som faktisk gjør det meste av grunnarbeidet i sakene, før Derrick triumferende avslører morderen mot slutten. 14 episoder ble det plass til i 1976. Horst Buchholst gjestespiller i episode 11.

I 1977 skjer det mye i Munchen-politiets verden. Günther Stoll (Schröder) dør etter seks episoder og Gerhard Bohrman (Echterding, den konstant piperøykende 4.-mannen i teamet) slutter etter episode 9, noe som baner vei for Willy Berger som fullverdig medlem av gruppa i sesong 4. Og i et par episoder blir han faktisk brukt vel så mye ute i felten som Harry, før han antakeligvis finner ut at det er arkivering han virkelig vil drive med. Det er også i sesong 4 at Tappert legger seg til den lavmælte, søvngjengeraktige og betraktende stilen som skal bli Derricks varemerke videre. Men om actionscenene mer eller mindre forsvinner etter hvert, så blir manusene bare sterkere og sterkere i løpet av sesongens 10 episoder. Martin Semmelrogge og Maria Schell er med i episode 1.

I 1978 har den hardt arbeidende manusforfatteren Herbert Reindecker perfeksjonert skrivestilen sin, og serverer oss 13 små mesterverk på rad i sesong 5. Tappert, Wepper og Schäfer har alle nå blitt godt kjent med rollefigurene sine, og scenene på kontoret er som regel høydepunktene i hver episode. Dessverre blir gjenbruken av skuespillere blir bare mer og mer forvirrende. Skuespilleren Phillip Moog, for eksempel, har hatt 14 roller i løpet av serien, det samme har Sky Dumont og Pierre Franckh. Da blir det mange gamle kjenninger etter hvert. Og ser man serien i rask rekkefølge, begynner man etter hvert å tenke "okay, han var morder sist, da er han uskyldig denne gang". Men det er vel noe av sjarmen, antar jeg. Det er også interessant å merke seg at når Harry slutter å røyke cigarillos, så begynner Stephan. Horst Buchholst er tilbake som tidenes mest slitsomme popstjerne i episode 8.

I den siste sesongen fra 70-tallet utvides lerretet en smule, og München-politiet må hanskes med både internasjonale mafiosos og Tysklands etterretningstjeneste i løpet av sesongens 13 episoder. Men som alltid er det i de små detaljene de virkelige perlene ligger. I en episode ser vi Derrick på ferie i Bayern (som vanlig ulastelig antrukket i dress og slips), der han allerede den første dagen snubler over en krimgåte og blir nødt til å reise hjem til München for å løse saken. Et klart minus for valget av skuespilleren Peter Fricke som morder i en episode, og så igjen bare fire episoder senere. Den er litt vanskelig å svelge. Kanskje spesielt siden det er Frickes 3. gang som morder.

I sesong 9. satses det friskt på en del nye, men absolutt vellykkete, vinklinger. I løpet av de 9 episodene får vi se Derricks privatbil for første gang, som noe overraskende viser seg å være en blå Ford Mustang cabriolet fra slutten av 60-tallet. Derrick selv blir mistenkt for mord, men selvsagt frikjent da det viser seg at det hele var en felle for å få ham bort fra en pågående etterforskning. Tidlig i sesongen får vi vite at oppkallsnummeret til Stephan og Harry er Bavaria 71 (i noen episoder senere er det forandret til Bavaria 17). Og Klein får løse en sak helt på egenhånd når Derrick er på ferie. Noe som ikke går så hakkanes gærent (om vi ser bort i fra at en av skurkene tar livet av seg på slutten). Et vell av kjente ansikter stikker innom som vanlig, uten at vi ser noe til noen av de helt store stjernene. Et minus i min bok er at Willy nå befinner seg mer eller mindre permanent på kontoret, og antakeligvis vil gjøre det i over hundre episoder framover.

Sesong 10 (1983) begynner sterkt med internasjonal våpenhandel, lynsjing og bankran, før den slår bena bort under oss med et attentat hvor Derrick blir skutt fra en forbipasserende bil. I to hele episoder er han mer eller mindre ute av dansen, og må overlate etterforskningen til sine undersåtter Harry og Willy. Dette fungerer heldigvis over all forventning, og en av episodene (Die Schrecken der Nacht) står i ettertid faktisk fram som høydepunktet i sesongen. Mange kjente og kjære ansikter er selvsagt innom, og spesielt morsomt er det å se at Dirk Dautzenberg har avansert fra skurker og banditter til erfaren og pålitelig politimann. Vi har nå kommet opp i 109 episoder, og fortsatt kan vi ikke merke noe til slitasjen som det blir påstått kommer midtveis i løpet. Boblefrakken overinspektøren stadig vekk har på seg når det er litt kjølig ute, bør derimot helst forbigås i stillhet.  

Vi skriver 1984, og ett og annet har skjedd i politimiljøet i München. Vår mann Stephan Derrick har skiftet fra pistol til revolver, hans kollega Harry klein har anskaffet en brun skinnblazer og Derrick har fått seg dame igjen! Som noen kanskje vil huske hadde Stephan et par dater med psykologen Renate Konrad (spilt av   Johanna von Koczian, 10 år yngre enn Tappert) i sesong 2 og sesong 3, uten at det ble gjort noe stort nummer ut av det. I denne sesongen virker det en kort stund som om han har noe mer solid gående med kunstneren Ariane (spilt av Margot Medicus, 17 år yngre enn Tappert), før hun også forsvinner for godt etter 2 episoder. Og det er kanskje ikke så rart at damen ikke orket mer, for i løpet av de to episodene presterer han å dra henne inn som aktiv part i to mordsaker. Fortsatt er det liv i 61 år gamle Tappert, og vi får servert både røyking, nevekamper, snapsing og skyting - i tillegg da til litt forsiktig omgang med det annet kjønn i et par episoder. Armin Mueller-Stahl gjesteopptreder i episode 14.